Ultrabirken 2014

Min opplevelse og noen tanker om meg selv...

 

Enda et år, enda en Ultrabirk. Sammen med Terrengsykkelrittet er Ultrabirken helt på topp når det gjelder morsomme ritt som jeg har deltatt i. Det er mange flere gode ritt men det tar tid og det er veldig dyrt og reise rundt å kjøre ritt nesten hver helg. Synd. Derfor var Ultrabirken det andre og siste rittet for min del i år. Jeg har vært med tre ganger før og visste hva jeg gikk til. Jeg våger påstanden om at UB skuffer aldri. Dessverre fikk Richard problemer med beina noen dager før og kunne ikke stille, Morten kjøpte hans plass, men var ikke med på full pakke slik som Petter og meg.

Som i fjor kjørte min kjære far oss til Rena leir hvor vi leide madrass i gymsalen. Etter innkvartering gikk vi ned til Rena for og lade opp ymse lagere med det beste distriktet hadde å by på...

Knall oppladning.

Det gjorde godt og deretter gikk vi opp igjen, droppa med andre ord alt av program i Birkenhallen.

Syklene klare til strid.

Skumgummimadrass er ålreit det, men ikke helmax...say no more.

På morran kom vi oss planmessig til start og inn i slusa langt bak i B-feltet som vanlig. Det er like greit i og med at det er ca 55 km og plassere seg på før terrengpartiene er det tull å kjøre idiot fra start med vårt grunnlag.

To umåtelig kjekke konkurrenter, hvem slår hvem i år?

...og bakhodene på noen av de andre...

De 55 første kilometrene gikk uten de helt store begivenhetene. Jeg hadde droppa drikkeblære i år og måtte stoppe på matstasjonene for og fylle flasker. Første stopp gikk fint. Vi hadde ligget i en bra pulje og jeg greide faktisk å kjøre dem inn igjen på et par kilometer. Petter var litt bekymret da han så at jeg hang godt med i motsetning til i fjor da han stakk opp Åstadalen før Djuposet. Etter min andre stopp på Kvarstad fikk gruppa en større luke, men jeg syntes det gikk veldig greit opp Grunnåsen og tok dem igjen. Petter hadde da blitt lei av at ingen ville være med og dra så han kjørte fra gruppa. Han visste ikke da at jeg lå 30 meter bak og fulgte med. Den av mange fryktede rosinbakken var ikke noe problem. Her kom plutselig Morten bakfra, feis forbi og forsvant... Jeg kjente milene i beina men det var bare å gire ned og ta det med ro. På toppen stod Petter og lettet på antrekket....min sjanse... Jeg sa noe til ham, men han oppfattet ikke at jeg kom forbi. Nå var det bare to kilometer til terrengartiet begynte. Jeg sier -partiet fordi det i år bare var avbrutt av til dels korte strekk på grus så vi rakk å spise og drikke mellom matstasjonene. De første få hundre metrene var det endel stein men ikke værre en at jeg kunne syklet. Knot er gøy bare det ikke er hele tiden. Problemet var kø, det er utrolig mange med fine, dyre fulldempere som er relativt dårlige teknisk. En jente jeg passerte sa "jeg hadde da trodd dere gutta sykla her"... Jeg var også skuffet men jeg spurte pent om jeg kunne " få komme forbi" og det fikk jeg. Jeg fortsatte på kjempefine stier med akkurat passe mye knot og flyt. Terrenget var lett og været perfekt for en lang sykkeltur. Det var mange ryttere som koste seg og det ble endel kø. Jeg tenker at det hadde vært bedre med tak på 500 deltagere som tidligere år. Ved Snultra tok jeg igjen Morten. Han er landevegssyklist og etter eget utsagn en klovn i terrenget. Jeg synes det er modig av ham og stille i Ultrabirken. Kudos! Jeg passerte og forsatte over Svartåsen mot Kriksfjell. Deretter bar det opp Hitfjell og jeg gledet meg digert til den første skikkelige nedkjøringa, her har jeg storkost meg tidligere men i år ble jeg sinket og måtte gøtse forbi tre stykker nedover. Det var ikke bra og bunnen av bakken kom så altfor fort. Ned Hitfjell er utrolig morsomt og bortsett fra vierkjerret ved bekken smiler jeg bredt hele veien. Jeg tok etterhvert igjen en kar som kjørte rimelig bra og han var gøy og ligge bak men han rota det til i nevnte kjerr og jeg stakk ifra. Matstasjonen ved Hita, fylle flasker, lefse i venstre hånd mens høyrehjalp til med og sile pottitta. Heiv meg på sykkelen igjen og kjørte på over stokk, stein og dagens glatteste klopper. Kjempeartig hele veien mot Hafjell og turen ned i anlegget der som jeg var veldig usikker på hvordan ville være. Den begynte med noen rimelig bratte nedoverstier og potensielle fartsetapper men det ble til at jeg safet med bremsene. De doserte løypene passet ikke meg særlig godt, jeg begynte og bli sliten og den statiske belastninga sleit skikkelig på musklene i armer og bein. Det var sikkert ei morsom løype men jeg gledet meg til jeg skulle opp igjen 300 høydemeter mot Pellestova og nest siste matstasjon. Midt nedi der ble det signalisert at jeg måtte bremse og bakenfor et hopp så jeg det lå en kar på bakken som tydeligvis hadde fått hard medfart. han har skrevet på forumet at det heldigvis bare var en kraftig hjernerystelse så da regner jeg med at han kommer seg igjen fort. Oppover...traske, skyve, dytte, svette, syte litt, galgenhumor, løs grus 18% stigning enkelte plasser, men jeg kom da opp til slutt. Passerte noen til før matstasjonen og stoppet for ymse påfyll. Der kom det også forbi noen jenter som kjørte rimelig bra og jeg la meg på hjul. Jeg aner ikke hvem de var, men hun ene hadde ligget rimelig godt an skjønte jeg. Hun var sterk og god teknisk så det hastet ikke med å passere henne. Hun fikk ei luke over Reinsfjell som jeg også liker.

Sannsynligvis nedkjøringa fra Reinsfjell, utrolig morsomt...fokus nå!                             Foto: Eirik Grønnevik

Været var fremdeles veldig bra, sol, lettskyet og ca 14 grader tipper jeg, optimalt. Etter Reinsfjell merket jeg at jeg begynte å bli sliten og gjorde masse småfeil, men sånn er det bare. På Nyseterhøgda tror jeg, stod faren til Richard med cola. Da ble det en stopp for og prate litt og bli tatt bilde av, utrolig flott av ham og stille opp hvert år. Jeg koste meg stort på flere morsomme stier og opp mot Lunkefjell tok jeg henne igjen. Jeg så hun var sliten og ventet på at hun skulle gjøre en feil så jeg kom forbi. Den kom i nedkjøringa, hun måtte stoppe og jeg valgte et annet spor, adios! Nå var jeg ferdig med fjellene og det var bare og satse maks ned mot mål. Jeg merket at småfeilene var byttet ut med fullt fokus og killer instinktet var på plass. Det kom godt med over alle kruxene som ventet på meg for å hive meg av sykkelen eller enda verre, ødelegge sykkelen... Vi kom inn sammen med fredagsbirkerne for første gang og de så skikkelig slitne ut... Det gikk ikke så veldig fort med de fleste av dem og det gjør mye for selvtillitten og feie forbi dem i dobbel hastighet. YESS! Etter noen kjappe kilometer på Sjøsetervegen smatt vi inn på traseen til ungdomsbirken. Her er det ikke mye teknisk men man må passe seg for krampene for det er lengre enn man tror. I år ble det ny pers i ballettbakken da den var veldig pynta på og jeg kom inn til ny pers... Målet var under åtte timer og tiden fra i fjor hadde jeg ingen ambisjoner om og slå. 7:04:31 er min nye tid og jeg er utrolig godt fornøyd. I år var mannen like bra som sykkelen.

Kjempefornøyd med ny pers og at jeg slo Petter...

Morten kjørte også inn til en solid pers. Tøft av en som trives best på landevegen.

Jeg gjorde meg noen tanker underveis:

-Jeg har lenge gått og hatt lyst på fulldemper og det hadde vært kos det, men jeg tror faktisk ikke jeg hadde kjørt særlig fortere på den hvis den ikke var i øvre prisklasse...

-Hvis jeg hadde fått alle fulldemperne jeg kjørte forbi kunne jeg åpnet en skikkelig stor sykkelbutikk. Jeg tror mange kjøper seg fulldemper for å ha mest mulig flyt på sti uten å egentlig være særlig gode teknisk.

-Fordelen med å aldri ha vært god er at jeg i en alder av 46 år fremdeles kan forbedre meg for hvert år. De som er unge og gode vil tidligere komme til et punkt hvor de blir dårligere og kanskje ikke takle det særlig bra. Jeg kjører for moro skyld.

-Tusen takk til Birkebeinerrittet som har dette arrangementet for oss stinissene. Vi får en utrolig service på matstasjonene og en fantastisk dag på sykkelen.

-Jeg stiller neste år og...