Stitur til inspirasjon...

Endelig fikk jeg somla meg til å skrive litt igjen. De siste månedene har det gått i ett med alt en yrkesaktiv familiemanns tilværelse består av. I tillegg bruker jeg også Instagram til å informere omverdenen om endel av de tingene jeg gjør…sykle, løpe, jobbe, telttur med poden osv…

Jeg har fått innvilget søndag som langturdagen og det må jeg nyte så godt det lar seg gjøre. I dag dro jeg på tur med Petter Anthonsen. Været var optimalt med sol, bra temp og nærmest vindstille. Vi møttes på Kallerud og hadde ingen plan bortsett fra at jeg ville vise ham Ramberget og den korte artige stien som går dit.

Utsikten fra Ramberget, bildet er tatt tidligere.

For å komme oss dit la vi stinisser turen gjennom skogen. Først opp kneikene nedenfor Hunn kirke og opp til Bergstoppen. Derfra kjørte vi ned den bratte stien på nordsiden…den som er så bratt at vi kjører sakte…og inn på lekestien under høyspenten. Dette er en av favoritt nedoverstiene mine og nå har den endelig blitt snøfri. JAAA! Vi nøt det. Vel nede på kjerrevegen mot Tranberg …hvor det lå litt snø igjen… vrengte vi inn på en sidevei som jeg har sett før men trodd at den ikke gikk noen steder. Det gjorde den, en skikkelig flysti var det og Petter tråkka det han var kar om, det gikk styggfort og jeg lo høyt av fryd inni meg og forsøkte å se stien foran ham så jeg ikke skulle bli skræmt. Deretter var det en kort morsom sti med knot light før vi kom ut på grusvegen i Bekkedalen. Vegen gåt til Sauhytle men vi skulle ikke så langt. Petter hadde funnet en sti for to år siden. Den var umulig å få øye på fra vegen og den svingte seg nedover blant trærne med passelige innslag av røtter og stein slik at den var en fryd å kjøre.

Artig sti, bare å satse…

Det var noen knotete røtter og en flomstor bekk vi måtte over men stien kan bli en favoritt.

Stien til Ramberget er kort, men den er morsom og tar oss ut til en flott leirplass med nydelig utsikt sørover mot Skreifjella. Derfra kjørte vi nordover og fulgte merking som viste Pilegrimsleden. Vi kjørte på kjerreveger og stier av varierende kvalitet og vi hadde endel gode utforkjøringer med brukbar hastighet nedover gjennom skogen. Glisene var brede og vi endte opp på en gård like sør for Kolberg. Vi hadde tenkt oss oppover lia igjen men dro istedet nordover på Pilegrimsleden. Stien buktet seg opp og rundt trærne og bød på  mange artige utfordringer. Vi ble faktisk nødt til og sette ned foten noen ganger.

Petter på Pilegrimsleden like ovenfor Kolberg

…og meg på samme sted…

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at vi fikk utrolig mange artige nedkjøringer igjen for å ha tråkket opp til Ramberget. Ikke var vi de første heller, det tyder gamle sykkelspor på. Tross noe knot og våte partier synes jeg stien er konge. Vi endte opp i Redalen som forventet og kjørte over Kollshaugen tilbake igjen, men det er asfalt så det gidder jeg ikke å skrive om… Denne turen kommer jeg til og huske lenge….